Utenlandsk arbeidskraft på norske byggeplasser – når gjelder reglene om minstelønn? - Simonsen

For faglærte arbeidstakere er minstelønnen kr. 141,75 pr. time. For ufaglærte uten bransjeerfaring er minstelønnen kr. 127,50, mens den for ufaglærte med minst ett års bransjeerfaring er kr. 132,50. For arbeidstakere under 18 år er minstelønnen kr. 85,-. Forskriften inneholder også bestemmelser om godtgjøring for overtid, dekning av reiseutgifter, samt regler om kost og losji, krav til spise- og hvilerom og innkvartering m.m.

Forskriften gjelder imidlertid bare for arbeidstakere. For selvstendige oppdragstakere kommer den ikke til anvendelse, og ved innleie av slik arbeidskraft kan man avtale lønns- og arbeidsvilkår som avviker fra forskriften. Et sentralt spørsmål er derfor; når står vi overfor en arbeidstaker og når står vi ovenfor en selvstendig oppdragstaker?

Arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven (og ferieloven) bygger på tidligere lover. Det sentrale utgangspunkt fremkommer i forarbeidene til den tidligere ferieloven av 14. november 1947 nr. 3. Blant annet heter det her at ved vurderingen av om man står overfor et arbeidsforhold eller ikke, vil det være av betydning om den person som utfører arbeidet plikter å stille sin personlige arbeidskraft til forføyning for arbeidsgiveren, mens denne på sin side har adgang til å føre tilsyn med arbeidet og gi instrukser for utføring av dette, om det er avtalt oppsigelsesfrist, om det er avtalt periodisk vederlag, om arbeidsgiveren har risikoen for arbeidsresultatet osv.

Forarbeidene til arbeidsmiljøloven gir ytterligere veiledning for å avgjøre om man står overfor en arbeidstaker eller en selvstendig oppdragstaker. Blant annet at det skal foretas en helhetsvurdering av samtlige omstendigheter i arbeidsforholdet, og følgende kriterier kan tale for at det foreligger et arbeidstakerforhold:

- Arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning.
- Arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet.
- Arbeidsgiveren stiller til rådighet arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som er nødvendig for arbeidets utførelse.
- Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet.
- Arbeidstakeren får vederlag i en eller annen form for lønn.
- Tilknytningsforholdet mellom partene har noenlunde stabil karakter, og er oppsigelig med bestemte frister.
- Det arbeides hovedsakelig for én oppdragsgiver.

I praksis synes ofte grensedragningen mellom arbeidstaker- og oppdragstakerforhold å være farget av at den arbeidsrettslige vernelovgivningen skal nå de personene den er ment å beskytte. Lovens formål om beskyttelse av den enkelte arbeidstaker blir derfor viktig i vurderingen.

Beskyttelsestanken kan imidlertid av og til få for stor vekt. For eksempel kan stramme lokale krav medføre at selvstendige oppdragstakere blir stengt ute fra det norske arbeidsmarkedet. EF- domstolen avsa i fjor en dom i en sak hvor den tyske delstaten Niedersachsen krevde at et firma med en polsk underkontraktør skulle betale lønninger på linje med lokal tariff. Resultatet i saken gikk i favør av det polske firmaet, og EF-domstolen argumenterte med at friheten til å levere tjenester er et av grunnprinsippene i EUs indre marked. At EF-domstolen velger liberale tolkninger tyder på at domstolen nå er lydhør for argumentene fra Unionens fattigere medlemsland, som ønsker å bruke sine konkurransefortrinn, herunder lavere lønnsnivå, for å skaffe seg større andeler av de rike markedene i vest.

Særlig nå hvor byggeaktiviteten i Norge er på et lavmål, kan det være fornuftig med en mer liberal tolking av arbeidstakerbegrepet i Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge. Problemet i praksis er nemlig at selv om alle formelle forhold peker i retning av at det er tale om selvstendige oppdragstakere, legger ofte det norske Arbeidstilsynet til grunn at det i realiteten dreier seg om arbeidstakere. Dette medfører i enkelte tilfeller at denne type arbeidskraft blir valgt bort av norske oppdragsgiverne. Nasjonalt er dette uheldig fordi en motsatt praktisering av lovverket ville stimulert til økt byggeaktivitet med alle de ringvirkninger dette fører med seg. For arbeids- og tjenestemarkedene i Europa er det også uheldig fordi en motsatt praktisering av lovverket ville stimulere til vekst, redusere ledigheten og bidra til at EU kunne hevde seg bedre i den globale økonomien.