Om plikten til å utlevere miljøinformasjon - Simonsen

I anledning lovens ikrafttredelse (1.1.2004) arrangerte Stiftelsen Grønn By i samarbeid med Sola kommune og Simonsen Advokatfirma DA en ”grønn frokost” hvor vi satte fokus på innholdet i den ferske loven og hva vi trodde den ville komme til å bety.

Vi var den gang spente på om det ville komme et rush av henvendelser fra informasjonshungrige folk som krevde alle tenkelige miljøopplysninger av private virksomheter og offentlige organ. Vi konstaterte at loven gikk lenger enn det Norge hadde folkerettslig forpliktet seg til ved å pålegge også private virksomheter å utlevere miljøinformasjon. Vi reiste spørsmålet om hvilken rolle den nye klagenemnda for miljøinformasjon ville få.  Generelt var vi opptatt av om lovens formål, å sikre allmennheten tilgang til miljøinformasjon og derved gjøre det lettere for den enkelte å bidra til vern av miljøet, å verne seg selv mot helse- og miljøskade og å påvirke offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål, ville oppnås igjennom lovens bestemmelser.

Etter mitt syn kan man i dag (2010) konstatere at loven har virket etter sin intensjon. Det har blitt lettere å innhente miljøinformasjon. Selv om ”enhver” har rett til å kreve miljøinformasjon, har man ikke fått et rush av henvendelser som har skapt utilsiktede ulemper for private virksomheter eller offentlige organ. Men samtidig har nok enkelte virksomheter opplevd loven som forholdsvis streng. 

Praksis fra klagenemnda for miljøinformasjon er offentlig tilgjengelig på internett. Praksisen fra nemnda viser at loven påberopes i økende grad. 

Klagenemnda har publisert til sammen 43 avgjørelser i klagesaker for perioden 2004-2010. I tillegg er 6 innkomne saker i 2010 under behandling. Klagenemnda har i denne perioden klargjort flere tvilsomme rettsspørsmål. Sakene spenner over flere bransjer, blant annet olje- og gassvirksomhet, skogsdrift, treforedling, import og detaljhandel. Det er nylig også behandlet to saker vedrørende informasjon om lokalisering av mobilbasestasjoner.

Tilsvarende oversikt over praksis har vi ikke for klager på avslag om utlevering av miljøinformasjon fra offentlige organ. For offentlige organ behandles en klage av det overordnede organ på samme måte som i andre forvaltningssaker. Publisering av slike saker er mer tilfeldig.

Klagenemndas vedtak har bindende virkning og kan tvangsfullbyrdes. Og normalt stopper saken der. Men vi har nå fått en sak som har gått hele veien opp igjennom rettssystemet, først i klagenemnda, så i Oslo tingrett, dernest Borgarting lagmannsrett og til slutt ble saken avgjort av Norges Høyesterett.

Høyesterettsdommen fra 6.4.2010 er på flere punkt prinsipiell. Konkret stod saken mellom skogeier Løvenskiold og Naturvernforbundet. Uenigheten knyttet seg til om skogeieren hadde plikt til å levere ut detaljkart for arealer over hogstklasse V og skog med bestanddeler over 120 år. Høyesterett svarte ja på begge spørsmål. De to forhold som var gjenstand for behandling i Høyesterett utgjorde bare en del av den opprinnelige tvisten. Den øvrige informasjon som var etterspurt leverte skogeieren ut etter avgjørelsen fra klagenemnda.

I dommen drøfter Høyesterett om denne type forhold er miljøinformasjon i lovens forstand (§2). Det ble besvart bekreftende. Begrepet miljøinformasjon skal tolkes vidt. Retten drøfter videre hvem som plikter å gi slik informasjon (§5). Det anses åpenbart at enkeltmannsforetaket i den aktuelle saken er omfattet av virksomhetsbegrepet. Videre drøfter retten om det dreide seg om ”miljøinformasjon  … om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet” (§16). Også dette vilkår ble ansett klart oppfylt, selv om lovens ordlyd ikke var helt treffende. I den forbindelse ble betydningene av bestemmelsene om miljøinformasjon i skogbruksloven av 2005 drøftet. Delvis begrensende uttalelser i forarbeidene til skogbruksloven og i bransjestandarden Levende Skog ble ikke tillagt særlig vekt. Videre drøftet Høyesterett anvendeligheten av unntaket for drift- og forretningshemmeligheter (§17). Det ble stilt strenge beviskrav til om offentlighet av opplysningene kunne føre til økonomisk tap eller redusert gevinst for virksomheten. Kravet ble ikke anses oppfylt i denne saken. Endelig vurderer retten om det var tilstrekkelig å gi denne type informasjon på den måte som skogeier allerede har tilbud (oppmøte på kontoret med nærmere forklaring og påvisninger der). Hovedregelen er at virksomheten som har utleveringsplikt kan velge formen (§18). Høyesterett mente imidlertid at unntaket kom til anvendelse i dette tilfelle, fordi informasjonen må ”være dekkende og forståelig i forhold til det informasjonsbehovet kravet gir uttrykk for.”

Høyesterett legger seg i dommen på en streng linje. Både uttalelser fra lovens forarbeider, lovens formålsbestemmelse og grunnlovens miljøbestemmelse, grl. § 110 b, påberopes til støtte for resultatet en kommer frem til. Skogeieren ble i tillegg dømt til å betale samtlige saksomkostninger.

Dommen vil danne presedens for fremtidige saker. Den vil naturlig nok ha stor betydning for skogbruksnæringens informasjonsplikt i lignende saker og spørsmål, men saken vil også ha overføringsverdi til andre bransjer.

Det må påregnes at miljøinformasjonsloven i økende grad vil bli benyttet som rettsgrunnlag i tiden som kommer.