Er streaming fra ulovlig kilde lovlig?
1. INNLEDNING
De fleste er oppmerksom på at nedlasting av film eller musikk er ulovlig dersom den som har rettighetene til musikken eller filmen ikke har gitt tillatelse til at dette kan skje. Dette følger av at åndsverksloven gir rettighetshaveren enerett til å fremstille eksemplarer av verket. Den som laster ned for eksempel en film, fremstiller således et eksemplar av verket uten rettighetshaveren sin tillatelse.'
Dersom man streamer filmen fra Internett er derimot den vanlige oppfatningen tilsynelatende at dette er lovlig etter åndsverksloven, selv om rettighetshaveren ikke har gitt tillatelse til det. Dette forutsetter for eksempel Jon Bing i sin artikkel ”Strømming av åndsverk. Noen opphavsrettslige aspekter ved en tenkt maskin (1)" hvor han skriver:
”Slik jeg forstår åndsverkloven § 11a, betyr det at den midlertidige eksemplarfremstillingen som skjer ved strømming har som sitt eneste formål å muliggjøre denne private fremføringen, og dermed faller også fremstillingen av det midlertidige eksemplar utenfor eneretten etter åndsverkloven § 11a.”
Fremføringen av filmen er da i prinsippet lovlig siden fremføringen i seg selv ikke er en eksemplarfremstilling som er ulovlig etter åndsverksloven, og heller ikke en offentlig fremføring av verket. Når man streamer en film så laster man altså ikke ned et fullstendig og varig eksemplar av filmfilen, men avspillingsprogrammet lagrer et midlertidig, og kanskje også ufullstendig, eksemplar av filmfilen i datamaskinens arbeidsminne, som igjen slettes etter at filmen er sett og/eller man slår av datamaskinen. Hvor midlertidig lagringen er, vil nok avhenge en del av hvilket program man bruker for å muliggjøre streamingen.
Det vil si at ordet ”streaming” neppe viser til et entydig begrep med hensyn til hvor midlertidig filen lagres. Man kan tenke seg et spekter fra de rene nedlastingstilfellene til streaming som mer minner om en samtidig overføring. Denne artikkelens formål er imidlertid ikke å diskutere om hvorvidt lagringen i datamaskinens minne ved streaming er midlertidig, eller om lagringens formål kun er å muliggjøre fremføringen av filmen.
Fokuset i artikkelen er om formålet med lagringen i minnet er å muliggjøre en lovlig fremføring av filmen. Jeg mener det kan reises spørsmål ved om ikke det å skaffe seg tilgang til ulovlig utlagt materiale på denne måten er å anses som heleri etter straffeloven § 317, og spørsmålet blir da videre om dette igjen medfører at fremføringen ikke er lovlig etter åndsverksloven.
Ettersom fokuset i artikkelen er på fremføringen og ikke på lagringen, vil det for artikkelens formål være tilstrekkelig å definere streaming som det å se en film eller lytte på en musikkfil gjennom Internett uten at filen i sin helhet er lagret på brukerens datamaskin på forhånd, men likevel forutsettes altså at det skjer en eller annen form for eksemplarfremstilling også ved streaming.
2. ER STREAMING LOVLIG ETTER ÅNDSVERKSLOVEN?
2.1. Innledning
Etter åndsverksloven § 2 har skaperen av et åndsverk i utgangspunktet en eksklusiv rett til å fremstille eksemplarer av verket
og tilgjengeliggjøre verket for allmennheten.
Å legge ut en film på Internett på en slik måte at brukerne kan få tilgang til den ved å streame materialet på egen PC, er
ulovlig på samme måte som det å legge ut filmen for nedlastning. Dette er å tilgjengeliggjøre filmen eller musikken for allmennheten.
Når man streamer filmer, eller musikk, lages det imidlertid også et eksemplar på brukerens datamaskin. Tidligere var det uklart om rettighetshaverens rettigheter også omfattet retten til å lage slike midlertidige eksemplarer, altså om det var et krav til en viss varighet på de eksemplarer som ble fremstilt for at det skulle falle inn under retten til å ”fremstille eksemplar” av verket, slik åndsverksloven § 2 var formulert før endringen i 2005. Nå er det imidlertid klart at også midlertidige eksemplar omfattes av rettighetshaverens eksklusive rettigheter, da åndsverksloven § 2 nå omfatter retten til både å ”fremstille varig eller midlertidig eksemplar” av verket.
På den annen side finnes et unntak i åndsverksloven § 11a hvor det likevel er tillatt å fremstille enkelte midlertidige eksemplarer. Åndsverksloven § 11a første ledd lyder:
Når tilfeldig eller forbigående fremstilling av midlertidige eksemplar utgjør en integrert og vesentlig del av en teknisk prosess som har til eneste formål å muliggjøre
a) lovlig bruk av et verk, eller
b) en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter,
omfattes slik eksemplarfremstilling ikke av eneretten etter § 2, med mindre den har selvstendig økonomisk betydning.
2.2. Midlertidig eksemplar
Det kan virke noe uklart hvilken presisering det ligger i at fremstillingen må være ”tilfeldig eller forbigående” i forhold
til at eksemplaret må være ”midlertidig”, og det er også noe uklart hvordan en fremstilling i det hele kan være ”forbigående”.
Enhver fremstilling er jo forbigående i den forstand at fremstillingen er ferdig når eksemplaret er fremstilt.
I Ot.prp.nr.46 (2004–2005) skriver departementet følgende om dette på side 16:
Det første vilkår for at et slikt midlertidig eksemplar skal være omfattet av unntaket er at eksemplaret som fremstilles må være forbigående eller tilfeldig. ”Forbigående” innebærer krav med hensyn til lagringens potensielle varighet, som - avhengig av hvilken lagring det er snakk om og hvor i prosessen den skjer - i større eller mindre grad skal være tidsbegrenset. Lagringen må således fremstå som flyktig, ubestandig eller forgjengelig. ”Tilfeldig” viser til at lagringen skal bære preg av å være vilkårlig, samtidig som den i en viss grad også skal være uberegnelig, uforutsett eller utilsiktet.
Etter forarbeidene virker det således som om man med ”forbigående” har ment at det er fremstillingsmåtens mulighet til å fremstille varige eksemplar som er avgjørende. Det vil slik jeg leser forarbeidene tilsi at dersom man i og for seg har til formål å lage et midlertidig eksemplar, vil ikke denne eksemplarfremstillingen omfattes av unntaket i § 11a dersom man benytter en fremstillingsmetode som kan benyttes til å fremstille varige eksemplar. På side 141 i de samme forarbeidene fokuseres det mer på lagringen av eksemplarer og ikke fremstillingen, her sies det:
At lagringen skal være ”forbigående” innebærer at den må fremstå som ubestandig eller forgjengelig. ”Tilfeldig” viser til at lagringen skal bære preg av å være vilkårlig, samtidig som den i en viss grad også skal være uberegnelig, uforutsett eller utilsiktet.
Den fremstillingen som skjer ved streaming skjer ved at eksemplarer lagres i minnet på datamaskinen, og vil nok tilfredsstille lovens krav til at fremstillingen skal være av forbigående karakter. Eksemplaret lagres altså ikke på den varige delen av datamaskinens harddisk. Dette vil nok antagelig kunne diskuteres ettersom hvor filen lagres, hvor mye av filen som lagres og hvor lenge den er lagret nok vil avhengig av programmet som brukes for å streame.
Fremstillingen vil nok også kunne være tilfeldig ettersom det at det lagres et eksemplar av filmen eller musikken i datamaskinens minne neppe i alle tilfeller er tilsiktet eller forutsett av streameren. Også dette er nok imidlertid diskutabelt, og fra utvikleres ståsted er det neppe tilfeldig hvordan programmet behandler filen før eller under avspillingen.
Uansett er det ikke fremstillingen av den mer eller mindre midlertidige filen i datamaskinen som rettighetshaveren har interesse av å hindre. Rettighetshaveren vil neppe ha noen større interesse i å stoppe streaming i tilfeller hvor filen lagres lenge, enn der hvor den lagres kort eller ikke i det hele tatt. Det er det at filmen blir sett, altså at man skaffer seg tilgang til filmen, rettighetshaveren har interesse av å hindre.
Streaming er etter min oppfatning sammenlignbart med det å se en ulovlig kopiert film uansett om det lagres et eksemplar i tillegg eller ikke, men det er nok neppe tvilsomt at dersom streamingen innebærer fremstilling av et varig eksemplar så vil denne eksemplarfremstillingen være ulovlig. Jeg vil derfor ikke diskutere spørsmålet om streaming innebærer en ulovlig eksemplarfremstilling eller ikke. Temaet er om streamingen i seg selv er lovlig, altså uavhengig av den tekniske metoden som benyttes for å muliggjøre den. Altså uavhengig av om det lagres et varig eller bare et midlertidig eksemplar. For videre drøftelse forutsettes at det bare lagres et midlertidig eksemplar.
2.3. Lovlig bruk
Spørsmålet er da om denne midlertidige lagringen av filmen i datamaskinens minne kan sies å være del av en prosess hvis eneste
formål er å muliggjøre en ”lovlig bruk av” verket. Dersom rettighetshaveren har lagt ut filmen selv på en slik måte at den
skal kunne streames, er det klart at den midlertidige fremstillingen i datamaskinens minne er en del av en lovlig bruk av
filmen. I slike tilfeller kan det nok også hevdes at rettighetshaveren nettopp har tillatt den type eksemplarfremstilling
som kreves, selv om han eller hun formelt sett kun har akseptert selve fremføringen av verket.
Mer uklart er det om fremstillingen er lovlig dersom filmen er lagt ut uten rettighetshaverens samtykke. Etter ordlyden er det bruken av filmen som skal være lovlig, noe som vil si at det er selve fremføringen av filmen som må vurderes. Eksemplarfremstillingen må holdes utenfor. Spørsmålet er da om det å fremføre filmen i innenfor den private sfære (2), som for eksempel i hjemmet, er lovlig bruk av filmen dersom filmen er lagt ut ulovlig på Internett.
Etter åndsverksloven er det kun tilgjengeliggjøring for allmennheten som er ulovlig, som tilsier at tilgjengeliggjøring/fremføring i hjemmet (privat bruk) er lovlig. Det er ikke direkte noe krav i ordlyden om at grunnlaget for fremføringen eller det midlertidige eksemplaret skal være lovlig, så lenge fremføringen i seg selv er tillatt.
I § 12 fjerde ledd er det eksplisitt sagt at eksemplarfremstilling etter bestemmelsen (som er fremstilling til privat bruk) ikke er tillatt dersom fremstillingen skjer med grunnlag i et ulovlig eksemplar. Ettersom denne formuleringen ikke er tatt inn i § 11a må man antagelig konkludere med at regelen ikke gjelder for midlertidige eksemplarer som ledd i streaming (3).
Forarbeidene til § 11a støtter også dette:
Kravet om lovlig kopieringsgrunnlag, se forslaget til § 12 nytt fjerde ledd, gjelder ikke for § 11a. De midlertidige eksemplar som oppstår i forbindelse med nettlesing eller annen bruk som ikke er opphavsrettslig relevant, vil således ikke utgjøre en ulovlig bruk selv om kilden (kopieringsgrunnlaget) til disse midlertidige eksemplarene er ulovlig (4).
Departementet uttaler her relativt klart at bruk som ikke er opphavsrettslig relevant, ikke utgjør en ulovlig bruk selv om fremføringsgrunnlaget er lagt ut ulovlig. I avsnittet foran det nettopp siterte avsnittet, skriver departementet noe mer om hva som skal til for at en bruk skal være lovlig:
Bruken vil være lovlig om rettighetshavers samtykke eller lovhjemmel foreligger, eller om bruken ikke omfattes av åndsverkloven. Handlinger som ikke er opphavsrettslig relevante, for eksempel fremføring innenfor det private området, herunder nettlesing (”browsing”), omfattes ikke av loven. Om de øvrige vilkår er oppfylt vil således unntaket omfatte de midlertidige eksemplar som fremstilles i forbindelse med slik bruk (5).
Det kan riktignok reises spørsmål ved hvor langt departementets uttalelse kan rekke når det gjelder streaming av filmer og musikk. En ting er den generelle nettlesningen, hvor man noen ganger kommer over bilder og lignende i den flyktige gjennomlesing på Internett, noe ganske annet er å bevisst streame filmer fra nettsider, som inneholder alle mulige filmer, som et alternativ til å leie eller kjøpe filmene. Likevel finnes det ikke noe lovhjemmel i åndsverksloven som tilsier at privat fremføring av ulovlig kopiert materiale er ulovlig. Det er bare kopieringen, og ikke (den private) fremføringen, av materialet som er ulovlig. Spørsmålet om hvorvidt fremføringen av filmen er lovlig vil bli behandlet nedenfor hvor jeg ser nærmere på spørsmålet om streaming av ulovlig utlagt materiale kan anses for å være heleri etter straffeloven § 317.
Både lovens ordlyd og dens forarbeider tyder således på at det ikke er noe vilkår for å benytte § 11a at det midlertidige eksemplaret fremstilles på grunnlag av en lovlig kopi av verket, og at streaming således må være tillatt dersom man bare vurderer forholdet etter åndsverksloven.
Jeg går så over til å drøfte om streaming av ulovlig utlagt materiale kan anses for å være heleri etter straffeloven § 317, og etterpå hvilken betydning dette i tilfellet får for lovligheten etter åndsverksloven.
3. ER STREAMING LOVLIG ETTER STRAFFELOVEN?
3.1. Innledning
Straffeloven § 317 setter straff for ”[d]en som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling
(heleri)”. Det å legge ut en film på nettet uten rettighetshavernes samtykke er klart en ”straffbar handling” etter åndsverksloven
§ 54, jf. § 2. Det er nok heller ikke særlig tvilsomt at det å se filmen gjennom å streame den fra Internett er å skaffe seg
del i den ulovlig tilgjengeliggjorte filmen.
3.2. ”Av” en straffbar handling
Spørsmålet er om filmen er ”utbytte av” denne straffbare handlingen. Vanligvis vil utbyttet fra en straffbar handling være
en gjenstand. Å streame filmen fra Internett er ikke det samme som å motta et fysisk eksemplar av en film som er stjålet fra
filmbutikken. Det er selve åndsverket man skaffer seg del i. Det er derimot ikke særlig tvilsomt at det rettsgode som en film
er i seg selv, kan være utbytte etter straffeloven. I forarbeidene til lovendringen i 1993 (Ot.prp.nr.53 (1992–1993)) står
det: ”Ikke sjelden vil utbyttet være penger. Men det kan også være fast eiendom, løsøre, en tjeneste, en fordring eller et immaterielt
rettsgode.” Det er altså ikke et krav til at ”utbytte” må være en fysisk gjenstand, og filmen kan således prinsipielt sett være utbytte
i egenskap av å være et åndsverk.
Spørsmålet blir da om det eksemplar av filmen som er tilgjengeliggjort på Internett kan sies å være utbytte ”av” den straffbare handlingen, som altså er å bryte rettighetshaverens enerett til å tilgjengeliggjøre den for allmennheten etter åndsverksloven § 2 jf. § 54. I ordlyden ”av” ligger en viss form for årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og utbyttet.
I forarbeidene til straffeloven § 317 (Ot.prp.nr.53 (1992–1993)) gis det følgende veiledning:
Med utbytte menes noe som har vært fremskaffet ved en straffbar handling eller som på annen måte står i nær sammenheng med en straffbar handling. Eksempler på utbytte er tyvgods, penger fra et ran, ulovlig importerte våpen eller ulovlig fanget vilt, eller inntekter av narkotikasalg, spionasje eller hallikvirksomhet.
Den straffbare handling er her å tilgjengeliggjøre filmen på Internett, med mulig tillegg av at det også er laget et eksemplar av filmen som ikke er beregnet på privat bruk. Dersom den straffbare handlingen tenkes bort, ville ikke filmen vært tilgjengelig for allmennheten på Internett. Dette vil etter min mening si at det eksemplar av filmen som ligger tilgjengelig på Internett er fremskaffet ved en straffbar handling.
3.3. ”Utbytte”
På den annen side er det kanskje ikke naturlig å si at det eksemplar av filmen som ligger på Internett er ”utbytte” av den
straffbare handlingen. I dette ordet synes å ligge en forutsetning om at også den som har utført den straffbare handlingen
skal ha hatt en fordel av handlingen, og at utbytte således er den fordelen hovedmannen har mottatt som følge av den straffbare
handlingen. I forarbeidene står det derimot at ”[u]tbytte vil ofte medføre en berikelse eller vinning for gjerningspersonen, men en slik berikelse eller vinning er ikke
noe vilkår for at noe skal anses som utbytte (6)”.
I Rt. 1999 s. 386 ble også bruken av bil ansett for å være utbytte fra bilbrukstyveriet, og den som da satt på, ble dømt for heleri, uavhengig av om bruken av bilen medførte noen økonomisk vinning.
Jeg kan heller ikke se at det å bryte rettighetshavers rett til filmen ved å legge den ut på Internett, skulle stå i noen annen stilling enn dersom eierens rett til et fysisk filmeksemplar blir krenket ved at den borttas fra hans besittelse ved et tyveri. Dersom tyven gir bort det som stjålet i stedet for å selge det, altså slik at tyven ikke får noen fordel av utbyttet, vil fortsatt den som mottar tingen kunne straffes for heleri. Det samme må gjelde i tilfeller hvor hovedmannen ulovlig har krenket rettighetshavers rett til filmen ved å legge den ut på Internett. Det at hovedmannen eventuelt velger å gjøre dette gratis, og at han således ikke får noen fordel, kan ikke være avgjørende. Poenget her må være det potensialet som ligger i at rettighetene til rettighetshaver blir krenket.
Det er derfor etter min mening naturlig å si at det eksemplaret av filmen som blir tilgjengeliggjort på Internett er utbyttet av at rettighetshaverens eksklusive rett til å tilgjengeliggjøring og eksemplarfremstilling brytes, uavhengig av om hovedmannen selv får en berikelse av bruddet.
Også formålet med heleribestemmelsen, at man ikke skal profittere på andres straffbare handlinger, tilsier at det å skaffe seg tilgang til ulovlig utlagt materiale på Internett er heleri. Ved å skaffe seg tilgang til filmer m.m. på Internett slipper man å kjøpe eller leie filmen, og får således en fordel av at andre har brutt åndsverksloven.
Det å streame en film som er lagt ut uten rettighetshaverens samtykke, faller derfor etter min mening i utgangspunktet inn under straffeloven § 317, og er således også ulovlig og straffbart gitt at de øvrige straffbarhetsvilkårene er oppfylt.
3.4. Rettsstridsreservasjonen
Likevel må det spørres om reguleringen av spørsmålet i åndsverksloven har betydning for resultatet etter straffeloven. I strafferetten
er det er det et krav for at en handling skal være straffbar at den, i tillegg til at handlingen faller inn under et straffebud,
er rettsstridig. Hva som nærmere ligger i at en handling er, eller ikke er, rettsstridig er ikke klart, men generelt antar
jeg at man kan si at handlingen må være straffverdig for at man kan straffes for den. Det vil si at handlingen må være av
en slik karakter at allmennheten mener den bør medføre straff.
Jeg nevnte tidligere at streaming var forutsatt av departementet til å være lovlig ettersom denne bruken ikke var ”opphavsrettslig relevant”, noe jeg antar betyr at åndsverksloven ikke regulerer bruken. Det at departementet har uttalt at streaming skal være lovlig selv om grunnlaget for streaming er ulovlig, kan tilsi at streaming ikke er rettsstridig og at streaming derfor ikke er straffbart selv om det faller inn under ordlyden i § 317.
Åndsverksloven regulerer derimot rettighetshavernes rettigheter, og det er nok antagelig kun lovligheten overfor rettighetshaver departementet har tenkt på i forarbeidene. Formålet bak straffeloven § 317 er ikke å ivareta rettighetshaverens interesse, men å forhindre et samfunn hvor borgerne profiterer på andres straffbare handlinger i tillegg til den allmennpreventive effekten det vil ha at tjuvegods er vanskelig omsettelig. Heller ikke i de tradisjonelle heleritilfellene vil man direkte krenke den opprinnelige eiers rett til tingen. Det er kun ved selve borttagelsen at eiendomsretten blir krenket, og det er vanskelig å se at den skulle bli ytterligere krenket ved at tingen selges videre til heleren. På samme måten må det være i streamingtilfellene.
Det er heller ikke slik at brukeren har en beskyttelsesverdig interesse i å få tilgang til ulovlig utlagt materiale ved å streame i motsetning til å låne et fysisk eksemplar av en film som er stjålet fra filmbutikken. At det å låne et stjålet eksemplar av en film for å se den er heleri etter § 317, og at dette forholdet er straffverdig, er neppe tvilsomt.
Streaming av ulovlig tilgjengeliggjort materiale kan derfor neppe anses for å falle inn under rettstridsreservasjonen, og må således anses for å være straffbart etter straffeloven § 317 dersom det som streames er lagt ut uten rettighetshavers samtykke.
4. NY VURDERING AV OM STREAMING ER LOVLIG ETTER ÅNDSVERKSLOVEN
Spørsmålet er så om det at streaming må sies å være heleri får betydning for lovligheten etter åndsverksloven. Dette er et
spørsmål om ”lovlig bruk” i § 11a viser til at bruken må være tillatt etter åndsverksloven spesielt, eller norsk lov generelt.
Den mest nærliggende fortolkningen er etter min mening at bruken må være tillatt etter norsk lov generelt, altså at man må
vurdere alle norske rettsregler (i alle fall de som har hjemmel i lov). På den annen side kan også ”bruk av et verk” forstås
som å henvise til den bruk som reguleres av åndsverksloven, men løsningen har etter min mening ikke en klar støtte i ordlyden.
Forarbeidene er ikke klare i dette spørsmålet:
Kravet til ”lovlig bruk” innebærer at enten rettighetshaver må gi samtykke til eller at det i loven ikke eksisterer noe forbud mot den aktuelle bruk, jf fortalen (33). Kravet om at det ikke skal eksistere et lovforbud kan tenkes tilfredsstilt enten ved at forholdet ikke omfattes av de opphavsrettslige eneretter eller at det dekkes av en avgrensningsbestemmelse i åndsverkloven 2. kapittel. Bruken vil etter dette være lovlig om det foreligger samtykke, lovhjemmel eller om forholdet ikke omfattes av loven (7).
På den ene siden skriver departementet her at bruken er lovlig om det ikke finnes noe lovforbud mot bruken, mens de på den annen side begrenser muligheten for lovforbud til forbud i åndsverkskloven. Departementet uttaler seg imidlertid klarere senere i forarbeidene, hvor de eksplisitt skriver at ”[b]ruken vil være lovlig om rettighetshavers samtykke eller lovhjemmel foreligger, eller om bruken ikke omfattes av åndsverkloven (8)”.
Den mest nærliggende forståelse av forarbeidene er etter min mening at spørsmålet om lovlighet er begrenset til om bruken er tillatt etter åndsverksloven, selv om det slik jeg ser det ikke er klart om departementet bare har forutsatt at det ikke foreligger andre lovbestemmelser som kan gjøre den private bruken av verket ulovlig, enn åndsverksloven. Synspunktet har også et svakt grunnlag i lovens ordlyd.
Opphavsrettsdirektivet tyder videre på at bruken ikke må være i strid med nasjonal lov generelt, da det i punkt 33 i fortalen vises til at ”[a] use should be considered lawful where it is authorised by the rightholder or not restricted by law.” Det vises generelt til at bruken ikke må være begrenset av noen lov i ubestemt form, altså generelt. Samtidig befatter opphavsrettsdirektivet seg nettopp med opphavsrett, og kan derfor likevel kun ha hatt opphavsrettslige rettsregler for øyet med formuleringen.
Ole-Andreas Rognstad synes også å være av den oppfatning av bestemmelsen skal forstås som å henvise til norsk lovgivning generelt, og ikke bare åndsverksloven spesielt. Han skriver i kommentarene til åndsverksloven § 11a:
Den riktige løsningen, på bakgrunn av direktivet, er nok derfor at nettlesing er lovlig bruk i den utstrekning opphavsmannens samtykke til bruken foreligger, eller avgrensningsreglene i åvl. § 2 får anvendelse, og handlingen for øvrig er i samsvar med annen lovgivning (9).
På den annen side synes det noe unaturlig at åndsverksloven skal basere spørsmålet om hvorvidt en midlertidig fremstilling av et verk skal være lovlig, på om bruken den skal muliggjøre er tillatt etter andre lovregler som muligens ikke har som formål å beskytte rettighetshaverne. For eksempel synes det merkelig om streaming skulle være ulovlig hvor en spiller musikken så høyt at det strider mot naboloven (10) , men tillatt hvor en spiller lavt.
Dette taler for at uttrykket må forstås som å referere til den bruk av verk som åndsverksloven regulerer eller som i alle fall er ment å beskytte rettighetshaverne på en eller annen måte, noe som også synes å ha støtte i ordlyden om at det må være tale om en lovlig bruk av ”et verk”. Det er neppe naturlig å si at det å spille musikk så høyt at tålegrensen etter naboloven overskrides er ulovlig bruk av et verk, selv om det er ulovlig.
Jeg mener derfor, til tross for at forarbeidene tilsynelatende taler for det motsatte, at den riktige forståelsen av § 11a bokstav a, er at den henviser til at bruken må være tillatt etter norsk lovgivning generelt, men altså med den begrensning at det må være lovgivning som fokuserer på verket som sådan.
I en slik sammenheng kan det være grunnlag for å spørre om ikke heleri kan anses for å være ulovlig bruk av verket. Ettersom heleribestemmelsen på mange måter er en aksessorisk straffebestemmelse, i den forstand at den forutsetter en prinsipalt lovbrudd, mener jeg at heleribestemmelsen har tilstrekkelig nærhet til overtredelsene av åndsverksloven til at ”lovlig bruk” også bør omfatte at det ikke dreier seg om heleri.
Etter min mening betyr dette også at den midlertidige eksemplarfremstillingen som skjer ved streamingen er ulovlig, ettersom vilkåret om ”lovlig bruk” i åndsverksloven § 11a ikke er oppfylt. Det vil da si at streaming også er ulovlig etter åndsverksloven, som medfører rettighetshaverne kan kreve erstatning og/eller kompensasjon fra streameren i henhold til åndsverksloven § 54.
5. KONKLUSJON
Basert på de drøftelsene jeg har gjennomgått i denne artikkelen, mener jeg det er grunnlag for å si at streaming av ulovlig
utlagt materiale på Internett er ulovlig både etter straffeloven og etter åndsverksloven, og at lovligheten av streaming etter
åndsverksloven ikke er avhengig av en vurdering av hvor midlertidig lagringen av filen skjer hos streameren.
Skrevet av: Ørjan Salvesen Haukaas
(1). Publisert i Nordiskt immateriellt rättsskydd 2008 s 192
(2). Dersom filmen fremføres for allmennheten vil dette ikke være lovlig bruk etter åndsverksloven.
(3). Dette i motsetning til den danske ophavsretsloven hvor kravet til lovlig grunnlag også gjelder denne typen midlertidige
eksemplarer.
(4). Ot.prp.nr.46 (2004–2005) side 146
(5). Ot.prp.nr.46 (2004–2005) side 146
(6). Ot.prp.nr.53 (1992–1993) s. 25.
(7). Ot.prp.nr.46 (2004–2005) side 17
(8). Ot.prp.nr.46 (2004–2005) side 141
(9). Gyldendal Rettsdata note 18 siste setning til åndsverksloven § 11a.
(10). Forutsatt at det ikke blir ansett for å være tilgjengeliggjøring for allmennheten.