Beskatning i strid med EØS-rett
Krav om tilbakesøkning eller erstatning for skatter feilaktig ilagt i tidligere år forkastet av Høyesterett.
Norsk skattelovgivning og EØS-rett
Det er ikke tvilsomt at norske skattebetalere har krav på å bli lignet i samsvar med skatteregler som er i samsvar med EØS-rett. Men utviklingen i EU og EØS domstolenes praksis er dynamisk. Når det konstateres at norske skatteregler strider mot EØS-retten, vil norske myndigheter foreta en endring av norske skatteregler som får virkning fremover i tid. Myndighetene kan også gi anvisning på rettelser tilbake i tid.
Etter EU-dom fra 2004 (Manninen) og Efta-domstolens tolkningsuttalelse i Fokus Bank-saken samme år, ble reglene for fradrag for godtgjørelse og kildeskatt endret for å bli i samsvar med EØS-retten. Godtgjørelse på utbytte fra selskap i EØS-stat ble fradragsberettiget for norsk aksjonær og aksjonær bosatt i EØS-stat ble fritatt for kildeskatt ved lovendring i 2005 og tidligere års ligninger skulle rettes f.o.m. 2003. Dette var før innføringen av utbytteskatt i 2006.
Spørsmålet i Elkem-saken
Men hva kan skattebetalerne gjøre i slike situasjoner? Kan de gå til sak og kreve tilbakesøkning av for mye innbetalt skatt
eventuelt erstatning for det tap de har lidt som følge av dette i en rekke tidligere år?
Elkem og fire andre skattebetalere gikk til sak i 2007 for perioden 1997-2002?
Feilen var at tre norske skattytere ikke hadde fått fradrag for godtgjørelse fra selskap i EØS, og videre at to aksjonærer bosatt i EØS ikke fikk fradrag for godtgjørelse på utbytte fra norske selskaper. Samlet utgjorde kravene noe i underkant av 47 millioner kroner.
Rettssakene:
Skattyterne tapte i alle instanser, men staten var ”snill” og påsto ikke dekning av sakskostnader. Ligningen for de tidligere år i strid med EØS-retten ble altså akseptert av Høyesterett og de underordnede instanser.
Søksmålsfristen utløpt?
Det første spørsmålet i saken var om søksmålsfristen i daværende skattebetalingslov § 48 nr. 5 – nå ligningsloven § 11-1 nr.
4 – fikk anvendelse på slike tilbakesøkningskrav. Etter disse bestemmelser gjelder det en frist på 6 måneder fra utlegging
av skattelistene eller utsendelse av melding om vedtak i endringssak for å gå til søksmål til prøving av ligningsavgjørelsen.
Er fristen utløpt har skattyter mistet retten til å få ligningen prøvet for domstolene.
Høyesterett tolket EØS-retten dit hen at medlemsstatene plikter å ha tilfredsstillende regler som gir skattytere rimelig adgang
til å kreve tilbakebetalt skatter ilignet i strid med EØS-avtalen. Men den nærmere utforming er overlatt til medlemsstatene.
Kravet er at effektiv håndhevelse ikke hindres (effektivitetsprinsippet) og at det må gjelde de samme regler som ved angrep
på skattevedtak i strid med interne regler (ekvivalensprinsippet). Ligningslovens søksmålsfrist på 6 måneder for å angripe
et ligningsvedtak for domstolene måtte godtas som tilstrekkelig etter entydig praksis ved EU-domstolen.
Høyesterett konkluderte med at fristen fikk anvendelse for slike krav. Dette gjaldt både krav om godtgjørelse i utbytte fra selskap hjemmehørende i EØS-stat, og kildeskatt for utenlandske EØS-aksjonærer som har skjedd ved såkalt ”gruppeligning” på selskapets hånd.
Søksmålsfristen og erstatningskravene.
Høyesterett fant at krav om erstatning for brudd på EØS-avtalen isolert sett ikke ble rammet av søksmålsfristen. Forklaringen er – slik vi leser dommen – at slike erstatningskrav ikke retter seg direkte mot en foretatt ligning, men mot det forhold at lovgiver ikke tidligere hadde sørget for å endre norsk skattelovgivning slik at den ble i samsvar med EØS-avtalen. Men erstatningen vil jo utmåles etter samme prinsipper under dette alternativ, og det kan være vanskelig å se noen reell grunn til å ha et skille her.
Erstatning for brudd på EØS-avtalen
Høyesterett fant at EØS-avtalens artikkel 40 – retten til fri overføring av kapital – var uklar og førte til vanskelige avgrensningsspørsmål. I en slik situasjon kunne det ikke oppstå noen erstatningssanksjonert plikt til å endre interne skatteregler før en ny forståelse av EØS avtalen var klargjort gjennom en entydig avgjørelse eller praksis med en viss bredde” (se avsnitt 111). Det var kanskje ikke så svært overraskende at Høyesterett konkluderte med at det ikke var en tilstrekkelig avklart rettssituasjon høsten 2003 til at staten kunne bli erstatningsansvarlig for ikke å ha endret skattereglene i samsvar med en senere forståelse av EØS-avtalen.